Karitu

Den fineste opplevelsen til nå i Etiopia hadde vi på onsdag. Vi har snakket litt med pastoren i Gimbi’s Mekane Yesus kirke, og en gang vi var innom kontoret der, satt det en mor med to barn på en benk der inne. Han fortalte at de hadde mista faren sin og trengte hjelp. Neste dag gikk jeg opp på kontoret og ville spørre han om familien hadde fått hjelp eller om det var noe vi kunne gjøre. Han sa at disse falt innenfor et prosjekt for de som har mistet en eller begge foreldrene, og som de hadde sammen med 2 tyske menigheter, og derfor fikk hjelp. Men, sa han, i dag på morgenen var det en dame innom her og satt på kontoret mitt og gråt. Mannen hennes var blind og hun hadde nettopp fått sitt andre barn. Hun kunne ikke begripe hvordan hun skulle få skaffet penger til mat, for når hun hadde vært og spurt etter jobb var det ingen som ville ha henne pga den lille ungen. Hun hadde måttet legge gutten fra seg på bakken, og han hadde blitt full av støv og skit. Mannen har få muligheter til å tjene penger siden han er blind, men har prøvd å pusse sko i byen. Men det er så mange andre skopussere der, så det er vanskelig å tjene noe særlig. Denne jenta faller utenfor systemet vårt, sa pastoren (eller kes Dosa som han heter), og jeg har nesten ikke penger til å hjelpe henne. Vi er jo alle enige om at de er ”fattige nok” til å få hjelp, men det er ingen av prosjektene våre som fanger henne opp. Om dere kan tenke dere å hjelpe henne, ville det vært fantastisk! Jeg sa at det ville vi gjerne, og han foreslo at vi skulle dra ned til henne med en gang.

Karitu bodde i en liten leirhytte rett nedenfor kirken. Mannen var ikke hjemme da vi kom, men hun og de to barna var der. Hun var ung og vakker, men mellom øynene hadde hun hele tiden en dyp rynke. Vi fikk fortalt henne gjennom pastoren at vi ville hjelpe henne med et stipend, sånn at hun kan begynne en liten business av et slag og etter hvert bli selvstendig. Hennes forslag var å selge mais på markedet; da kunne hun også ha med seg minstegutten. Som så mange ganger før, kom tankene om at fattigdom mest av alt er å ikke ha drømmer, ideer eller framtidsplaner. Kes Dosa er en klok mann, og han var veldig tydelig på at han ville se henne jobbe og bruke pengene til å investere og tjene egne penger. Da hun svarte at "jeg skal dra til markedet uansett om det er sol eller regn", ble det for mye for den gamle pastoren og han begynte å gråte. Like etter fikk vi oversettelsen, og da gikk det samme vei med oss. Det var en utrolig rørende opplevelse, og før vi dro ba vi sammen og la hendene på Karitu og gutten i fanget hennes.Og vi grein så snørr og tårer spruta alle sammen.
 
Nå håper vi at dette bare er begynnelsen, og at vi kan få være med på mye lignende i årene fremover!