Med flyttelass til Gimbi

Ja, då er me endeleg på plass i Gimbi. Forrige onsdag køyrde me frå Addis i lag med vår misjonærkollega Ragnhild, to LandCruisarar stappfulle av kjøleskap, komfyr, møblar og anna jordisk gods. Starta frå Addis kl. 07.00, og kombinasjonen av tung last og dårlege vegar gjorde at me ikkje var framme i Gimbi før nesten 12 timar etter. Avtala var at huset vårt skulle vera innflyttingsklart denne dagen, og me ringde t.o.m og sjekka denne informasjonen to timar før me var framme i Gimbi. Svaret var då at huset ikkje var heilt ferdig, men me kunne bu der likevel. Nedturen var difor stor då me kom fram til synodesenteret i skumringa og blei møtt med beskjeden om at huset mangla vatn og straum, golva var nymåla og me kunne ikkje koma inn. Så då stod me der med to stappfulle bilar, og den eine bilen måtte vera tom tidleg neste morgon sidan Ragnhild skulle fortsetja til Blånildalen. På toppen av det heile var me forkjøla og i noget redusert tilstand, så då me fekk eit rom på eit gjestehus i byen var det godt å sovne frå Gimbi og Afrika og alt det der...

Tidleg neste morgon var me på plass på syndodesenteret att, og fekk då stua alle våre eigedelar frå bilen til Ragnhild inn på eit lager slik at ho kunne fortsetja reisa si. Silje og eg blei buande på gjestehuset fram til laurdag, då var stogu i huset tørr nok til at me kunne setja inn sakene våre der. Sidan det har me budd i huset, og er i i det store og heile nokså fornøgd med tingenes tilstand. Handverkarane har riktignok gjort ein regelrett elendig jobb, men det var me førebudde på. Mykje av målinga og rørleggjararbeidet må me difor gjera om att (bilete kjem etterkvart som me får betre internettilgang). Me har dessutan ikkje hatt vatn i huset sidan me flytta inn, så me er temmeleg gjerrige på den tønna med vatn me fekk henta i byen:-) Likevel er me veldig glade for å vera på plass, og me skal nok få både hus og hage me kan trivast i etterkvart.

Arbeidsmessig er det suverent å vera saman med kollegaer og til stades der prosjektarbeidet føregår. Her er utruleg mange trivelege folk, så livet i Gimbi ser ut til å kunne bli fint! Me er godt igang med oppgåvene våre, og idag har me hatt fyrste dag i felt for å sjå arbeidet som blir gjort i Bikilal Integrated Rural Development Project. Oppmuntrande å sjå kor gode resultat som er oppnådde, og korleis prosjektet gjev menneska eit betre liv på mange ulike måtar. Detaljar kjem seinare.

Inntil vidare har me ikkje tilgang til internett bortsett frå når me ein sjeldan gong får låne ei dårleg telefonlinje på eit kontor her. Me håpar dette blir betre etterkvart når kontoret vårt blir ferdig, men bare tida vil vise når handverkarane har lagt siste hand på verket der...

P.s. Fyrste dagen me var her møtte me att Karitu som me skreiv om i eit tidlegare innlegg, og det var rett og slett fantastisk å sjå forandringa som var skjedd med henne. Forrige gong var ho bare eit einaste trist og sorgfullt andlet, no smilte ho som ei sol og stråla av glede. Dei 200 kr ho fekk av oss forrige gong hadde ho investert i sukkerrøyr som ho står og sel langs vegen, og hittil hadde ho klart å leva av fortenesten av denne businessen. Kapitalen har ho fortsatt, mannen er med og hjelper til, og me gledar oss veldig til å sjå korleis familien klarar seg framover. Når me no ser ho i vegkanten med sukkerrøyra sine har ho iallefall det finaste smilet ein kan tenkje seg. Håpar det forblir slik!

Karitu

Den fineste opplevelsen til nå i Etiopia hadde vi på onsdag. Vi har snakket litt med pastoren i Gimbi’s Mekane Yesus kirke, og en gang vi var innom kontoret der, satt det en mor med to barn på en benk der inne. Han fortalte at de hadde mista faren sin og trengte hjelp. Neste dag gikk jeg opp på kontoret og ville spørre han om familien hadde fått hjelp eller om det var noe vi kunne gjøre. Han sa at disse falt innenfor et prosjekt for de som har mistet en eller begge foreldrene, og som de hadde sammen med 2 tyske menigheter, og derfor fikk hjelp. Men, sa han, i dag på morgenen var det en dame innom her og satt på kontoret mitt og gråt. Mannen hennes var blind og hun hadde nettopp fått sitt andre barn. Hun kunne ikke begripe hvordan hun skulle få skaffet penger til mat, for når hun hadde vært og spurt etter jobb var det ingen som ville ha henne pga den lille ungen. Hun hadde måttet legge gutten fra seg på bakken, og han hadde blitt full av støv og skit. Mannen har få muligheter til å tjene penger siden han er blind, men har prøvd å pusse sko i byen. Men det er så mange andre skopussere der, så det er vanskelig å tjene noe særlig. Denne jenta faller utenfor systemet vårt, sa pastoren (eller kes Dosa som han heter), og jeg har nesten ikke penger til å hjelpe henne. Vi er jo alle enige om at de er ”fattige nok” til å få hjelp, men det er ingen av prosjektene våre som fanger henne opp. Om dere kan tenke dere å hjelpe henne, ville det vært fantastisk! Jeg sa at det ville vi gjerne, og han foreslo at vi skulle dra ned til henne med en gang.

Karitu bodde i en liten leirhytte rett nedenfor kirken. Mannen var ikke hjemme da vi kom, men hun og de to barna var der. Hun var ung og vakker, men mellom øynene hadde hun hele tiden en dyp rynke. Vi fikk fortalt henne gjennom pastoren at vi ville hjelpe henne med et stipend, sånn at hun kan begynne en liten business av et slag og etter hvert bli selvstendig. Hennes forslag var å selge mais på markedet; da kunne hun også ha med seg minstegutten. Som så mange ganger før, kom tankene om at fattigdom mest av alt er å ikke ha drømmer, ideer eller framtidsplaner. Kes Dosa er en klok mann, og han var veldig tydelig på at han ville se henne jobbe og bruke pengene til å investere og tjene egne penger. Da hun svarte at "jeg skal dra til markedet uansett om det er sol eller regn", ble det for mye for den gamle pastoren og han begynte å gråte. Like etter fikk vi oversettelsen, og da gikk det samme vei med oss. Det var en utrolig rørende opplevelse, og før vi dro ba vi sammen og la hendene på Karitu og gutten i fanget hennes.Og vi grein så snørr og tårer spruta alle sammen.
 
Nå håper vi at dette bare er begynnelsen, og at vi kan få være med på mye lignende i årene fremover!

Gimbi i rødt, hvitt og blått

Vi har nå fått vite at Etiopia som det eneste landet i Afrika har internett-sensur. Det forklarer hvorfor vi ikke har kommet inn på bloggen vår på 14 dager, så nå prøver vi å basere oss på en mellomkvinne i Norge som kan publisere innlegga for oss. Takk, Åsne!

Siden forrige innlegg har vi hatt en femdagers tur til Gimbi igjen. I tillegg til møter med prosjektmedarbeidere og ledelse, gikk mye av tida med til å gjøre oss kjent i byen og følge opp prosessen med huset vårt. Så langt har vi stor tro på at vi skal få det bra i Gimbi. Vi møtte mange hyggelige mennesker i byen på våre daglige turer for å få oss mat (blir tvinga til å være sosial når man ikke har bil og bor på et lite rom uten mulighet for å lage mat...), og vår nærmeste nabo er en tysk prest som har bodd i Etiopia i fire år og er gift med ei etiopisk jente. Gode naboer!

Når det gjelder huset vi skal få, bodde det fortsatt folk der og ingenting var gjort innvendig. «Tomorrow, tomorrow!» Derimot var huset utvendig malt i de vakreste farger. Vi antydet forrige gang at hvitt eller lyst hadde vært fint, så knallrød og minst like knallblå farge kom som et aldri så lite sjokk. Sammen med to bleike nordmenn på utsida blir det nesten 17. mai- stemning... Nå har vi iallefall forsikret oss mange ganger om at de har fått med seg at vi ønsker hvitt innvendig. Så får vi bare håpe at det blir tilfellet og at det ikke blir noe blåmaling der også... Det ser også ut til å være sjanse for å få varmt vann i huset, og det er jo ikke så verst!

 

 Huset vårt i Gimbi er nå malt i de skjønneste farger! Dette er altså deres fortolkning av vårt ønske om lyst eller hvitt!

  

Vi begynner å skjønne hvorfor de har problemer med å estimere tallet på innbyggere i Gimbi. Dette bildet er tatt fra gata om morgenen når studentene går på skolen. Aslak synes det er som å være på Dyrsku'n døgnet rundt!

 

 

Dette er en av våre nye venner i gata. Da vi hadde tatt bilder av de, løp de alt de kunne ned til huset til mora og ropte og lo: Ferenji'ene (= hvitingene) tok bilder av oss! Ferenji'ene tok bilder av oss!

 

Jenta til høyre har den søteste stemmen i verden! Når vi spør på vår stotrende oromo: "Har du det bra?", svarer hun med en liten, redd stemme: "Ja, jeg har fred!"