Med flyttelass til Gimbi

Ja, då er me endeleg på plass i Gimbi. Forrige onsdag køyrde me frå Addis i lag med vår misjonærkollega Ragnhild, to LandCruisarar stappfulle av kjøleskap, komfyr, møblar og anna jordisk gods. Starta frå Addis kl. 07.00, og kombinasjonen av tung last og dårlege vegar gjorde at me ikkje var framme i Gimbi før nesten 12 timar etter. Avtala var at huset vårt skulle vera innflyttingsklart denne dagen, og me ringde t.o.m og sjekka denne informasjonen to timar før me var framme i Gimbi. Svaret var då at huset ikkje var heilt ferdig, men me kunne bu der likevel. Nedturen var difor stor då me kom fram til synodesenteret i skumringa og blei møtt med beskjeden om at huset mangla vatn og straum, golva var nymåla og me kunne ikkje koma inn. Så då stod me der med to stappfulle bilar, og den eine bilen måtte vera tom tidleg neste morgon sidan Ragnhild skulle fortsetja til Blånildalen. På toppen av det heile var me forkjøla og i noget redusert tilstand, så då me fekk eit rom på eit gjestehus i byen var det godt å sovne frå Gimbi og Afrika og alt det der...

Tidleg neste morgon var me på plass på syndodesenteret att, og fekk då stua alle våre eigedelar frå bilen til Ragnhild inn på eit lager slik at ho kunne fortsetja reisa si. Silje og eg blei buande på gjestehuset fram til laurdag, då var stogu i huset tørr nok til at me kunne setja inn sakene våre der. Sidan det har me budd i huset, og er i i det store og heile nokså fornøgd med tingenes tilstand. Handverkarane har riktignok gjort ein regelrett elendig jobb, men det var me førebudde på. Mykje av målinga og rørleggjararbeidet må me difor gjera om att (bilete kjem etterkvart som me får betre internettilgang). Me har dessutan ikkje hatt vatn i huset sidan me flytta inn, så me er temmeleg gjerrige på den tønna med vatn me fekk henta i byen:-) Likevel er me veldig glade for å vera på plass, og me skal nok få både hus og hage me kan trivast i etterkvart.

Arbeidsmessig er det suverent å vera saman med kollegaer og til stades der prosjektarbeidet føregår. Her er utruleg mange trivelege folk, så livet i Gimbi ser ut til å kunne bli fint! Me er godt igang med oppgåvene våre, og idag har me hatt fyrste dag i felt for å sjå arbeidet som blir gjort i Bikilal Integrated Rural Development Project. Oppmuntrande å sjå kor gode resultat som er oppnådde, og korleis prosjektet gjev menneska eit betre liv på mange ulike måtar. Detaljar kjem seinare.

Inntil vidare har me ikkje tilgang til internett bortsett frå når me ein sjeldan gong får låne ei dårleg telefonlinje på eit kontor her. Me håpar dette blir betre etterkvart når kontoret vårt blir ferdig, men bare tida vil vise når handverkarane har lagt siste hand på verket der...

P.s. Fyrste dagen me var her møtte me att Karitu som me skreiv om i eit tidlegare innlegg, og det var rett og slett fantastisk å sjå forandringa som var skjedd med henne. Forrige gong var ho bare eit einaste trist og sorgfullt andlet, no smilte ho som ei sol og stråla av glede. Dei 200 kr ho fekk av oss forrige gong hadde ho investert i sukkerrøyr som ho står og sel langs vegen, og hittil hadde ho klart å leva av fortenesten av denne businessen. Kapitalen har ho fortsatt, mannen er med og hjelper til, og me gledar oss veldig til å sjå korleis familien klarar seg framover. Når me no ser ho i vegkanten med sukkerrøyra sine har ho iallefall det finaste smilet ein kan tenkje seg. Håpar det forblir slik!

Karitu

Den fineste opplevelsen til nå i Etiopia hadde vi på onsdag. Vi har snakket litt med pastoren i Gimbi’s Mekane Yesus kirke, og en gang vi var innom kontoret der, satt det en mor med to barn på en benk der inne. Han fortalte at de hadde mista faren sin og trengte hjelp. Neste dag gikk jeg opp på kontoret og ville spørre han om familien hadde fått hjelp eller om det var noe vi kunne gjøre. Han sa at disse falt innenfor et prosjekt for de som har mistet en eller begge foreldrene, og som de hadde sammen med 2 tyske menigheter, og derfor fikk hjelp. Men, sa han, i dag på morgenen var det en dame innom her og satt på kontoret mitt og gråt. Mannen hennes var blind og hun hadde nettopp fått sitt andre barn. Hun kunne ikke begripe hvordan hun skulle få skaffet penger til mat, for når hun hadde vært og spurt etter jobb var det ingen som ville ha henne pga den lille ungen. Hun hadde måttet legge gutten fra seg på bakken, og han hadde blitt full av støv og skit. Mannen har få muligheter til å tjene penger siden han er blind, men har prøvd å pusse sko i byen. Men det er så mange andre skopussere der, så det er vanskelig å tjene noe særlig. Denne jenta faller utenfor systemet vårt, sa pastoren (eller kes Dosa som han heter), og jeg har nesten ikke penger til å hjelpe henne. Vi er jo alle enige om at de er ”fattige nok” til å få hjelp, men det er ingen av prosjektene våre som fanger henne opp. Om dere kan tenke dere å hjelpe henne, ville det vært fantastisk! Jeg sa at det ville vi gjerne, og han foreslo at vi skulle dra ned til henne med en gang.

Karitu bodde i en liten leirhytte rett nedenfor kirken. Mannen var ikke hjemme da vi kom, men hun og de to barna var der. Hun var ung og vakker, men mellom øynene hadde hun hele tiden en dyp rynke. Vi fikk fortalt henne gjennom pastoren at vi ville hjelpe henne med et stipend, sånn at hun kan begynne en liten business av et slag og etter hvert bli selvstendig. Hennes forslag var å selge mais på markedet; da kunne hun også ha med seg minstegutten. Som så mange ganger før, kom tankene om at fattigdom mest av alt er å ikke ha drømmer, ideer eller framtidsplaner. Kes Dosa er en klok mann, og han var veldig tydelig på at han ville se henne jobbe og bruke pengene til å investere og tjene egne penger. Da hun svarte at "jeg skal dra til markedet uansett om det er sol eller regn", ble det for mye for den gamle pastoren og han begynte å gråte. Like etter fikk vi oversettelsen, og da gikk det samme vei med oss. Det var en utrolig rørende opplevelse, og før vi dro ba vi sammen og la hendene på Karitu og gutten i fanget hennes.Og vi grein så snørr og tårer spruta alle sammen.
 
Nå håper vi at dette bare er begynnelsen, og at vi kan få være med på mye lignende i årene fremover!

Gimbi i rødt, hvitt og blått

Vi har nå fått vite at Etiopia som det eneste landet i Afrika har internett-sensur. Det forklarer hvorfor vi ikke har kommet inn på bloggen vår på 14 dager, så nå prøver vi å basere oss på en mellomkvinne i Norge som kan publisere innlegga for oss. Takk, Åsne!

Siden forrige innlegg har vi hatt en femdagers tur til Gimbi igjen. I tillegg til møter med prosjektmedarbeidere og ledelse, gikk mye av tida med til å gjøre oss kjent i byen og følge opp prosessen med huset vårt. Så langt har vi stor tro på at vi skal få det bra i Gimbi. Vi møtte mange hyggelige mennesker i byen på våre daglige turer for å få oss mat (blir tvinga til å være sosial når man ikke har bil og bor på et lite rom uten mulighet for å lage mat...), og vår nærmeste nabo er en tysk prest som har bodd i Etiopia i fire år og er gift med ei etiopisk jente. Gode naboer!

Når det gjelder huset vi skal få, bodde det fortsatt folk der og ingenting var gjort innvendig. «Tomorrow, tomorrow!» Derimot var huset utvendig malt i de vakreste farger. Vi antydet forrige gang at hvitt eller lyst hadde vært fint, så knallrød og minst like knallblå farge kom som et aldri så lite sjokk. Sammen med to bleike nordmenn på utsida blir det nesten 17. mai- stemning... Nå har vi iallefall forsikret oss mange ganger om at de har fått med seg at vi ønsker hvitt innvendig. Så får vi bare håpe at det blir tilfellet og at det ikke blir noe blåmaling der også... Det ser også ut til å være sjanse for å få varmt vann i huset, og det er jo ikke så verst!

 

 Huset vårt i Gimbi er nå malt i de skjønneste farger! Dette er altså deres fortolkning av vårt ønske om lyst eller hvitt!

  

Vi begynner å skjønne hvorfor de har problemer med å estimere tallet på innbyggere i Gimbi. Dette bildet er tatt fra gata om morgenen når studentene går på skolen. Aslak synes det er som å være på Dyrsku'n døgnet rundt!

 

 

Dette er en av våre nye venner i gata. Da vi hadde tatt bilder av de, løp de alt de kunne ned til huset til mora og ropte og lo: Ferenji'ene (= hvitingene) tok bilder av oss! Ferenji'ene tok bilder av oss!

 

Jenta til høyre har den søteste stemmen i verden! Når vi spør på vår stotrende oromo: "Har du det bra?", svarer hun med en liten, redd stemme: "Ja, jeg har fred!"

Ny felttur

Medan Marit Bjørgen & co går sin seiersgang i Vancouver, tar me oss ein ny tur til prosjektkontoret i Gimbi. Kl. 06.00 i morgo set me oss i bilen, kjem truleg attende på torsdag. Dreg bort for å ha møte med prosjektstaben, men kanskje vel så viktig er det å pushe på når det gjeld huset me skal bu i der borte. Håpar det har skjedd litt dei siste vekene, og kanskje kan me få gjort litt eigeninnsats òg. Uheldig for alle partar at me ikkje kjem oss på plass der i vest, så me må nok fylgje opp dette endå meir aktivt framover.

Når det gjeld OL, får me håpe det er gode nyhetar å få når me sjekkar aftenposten.no om ei vekes tid. Her er det ingen som kan klage på at statskanalen sender vinteridrett døgnet rundt, så me kjem nok ikkje til å sitje klistra framfor tv-skjermen dei neste kveldane. Alternativet blir nok ei god bok som sengelektyre. Heia Norge! 

Klare for ei ny veke

Så var det måndag att, og me er klare for ei ny veke på kontoret i Addis. Fram til huset vårt i Gimbi er klart, går det meste av tida med til å lesa prosjektdokument, fagartiklar, budsjett, rapportar, samt litt eigenstudie av Afaan Oromoo (språket me skal lære oss) innimellom. Mykje å setja seg inn i, så det meste vil me nok få innsikt i etterkvart som me kjem i gang med det meir praktiske arbeidet.

Største delen av arbeidet vårt her ute vil vera å fungere som bistandsrådgjevarar i eit Norad-finansiert utviklingsprogram, Western Ethiopia Integrated Environment and Food Security Development Program, dvs. ei samling av fire tidlegare landsbyutviklingsprosjekt som no er samla i eit stort, felles program. Viktige kompenentar i dette programmet er jordbruk, husdyr, vassforsyning, skogplanting, alternativ energi, jord- og skogvern, hushaldningsøkonomi o.l., og fokus på kvinner er eit gjennomgåande tema. Silje skal i tillegg jobbe direkte inn mot to prosjekt med tittelen Women Empowerment Project, og skal difor jobbe endå meir spesifikt med dette.

I helga har me vore i Awassa og besøkt gamle vener. Silje budde i Awassa og gjorde feltarbeidet sitt forrige gong me var her ute, så det var moro å sjå att både husverten hennar og andre kontaktar ved universitet. Me overnatta på ferieplassen til NLM, og fekk nok ein gong nyte synet og lyden av alle fuglar og dyr som er der ved Awassasjøen. Fantastisk! Me la turen innom ein mindre attraktiv nasjonalpark og eit par halvgode turistattraksjonar igår på veg heim, så då har me fått testa ut litt og gjort oss ein del erfaringar til me får besøk frå Norge!:-)

Ha ei god og velsigna veke, folkens!

Bilete til venstre er av Awassasjøen og til høgre ser de eksempel på Etiopisk tresking

Gimbi

På fredag kom vi tilbake fra Gimbi. Jeg, Aslak og Klaus-Christian (representanten vår) kjørte på onsdag de 430 kilometerne vestover fra Addis for å se på vår nye heim og arbeidsplass, og for å hilse på nye kollegaer. Det første som slo oss var at det var godt å komme ut av Addis. For min del er det dette jeg forbinder med Etiopia. Hjertet slår hardere ved synet av tukuler (runde jordhytter) og fjellandskap, røyken som siver ut av jordhyttene i morgentimene og de gode luktene av nybrent kaffi og mat som blir tilberedt på åpen ild.

Vi skal bo litt utenfor Gimbi, på området som synoden (=bispedømmet) har der. Vår nærmeste kollega, Dr. Tadelech, bor i nabohuset, og en del av de andre som er involvert i prosjektene bor også på samme område. Huset vårt var, som antatt, i en dårlig forfatning. Men renoveringsarbeidet var i gang, og så fort det blir vann og strøm i huset, tenker vi å flytte til Gimbi for å få litt fortgang i oppussingsarbeidet. Det beste med plassen, er nok hagen: Den har stort potensiale og det blir fint å ha den å holde på med! Tomta er omkransa av mango- og avocadotrær og jeg har tenkt til å være der og utkonkurrere apene, når sesongen er i gang!

Bildene viser en landsby på veien mellom Addis og Gimbi (ø.v.), veien til huset vårt (ø.h.), huset vårt (n.v.) og kontoret vårt (n.h).

Oppstart og akklimatisering

Av ein eller annan grunn har me ikkje kome inn på bloggen vår på nesten ei veke, slikt blir det ikkje mange nye innlegg av. Idag fekk me heldigvis logga inn, så tidleg laurdags morgon med lite nettrafikk er altså tingen.

Denne veka har i stor grad gått med til å ordne praktiske ting og setja seg så smått inn i prosjekta me skal jobbe i. Resultatet er m.a. at me no er innehavarar av midlertidig etiopisk førarkort og at storbagasjen vår står på verandaen. Mykje tar jo lenger tid her enn i Norge, så det å få lappen inneber køyring til diverse kontor for å få dei høgt akta og dyrebare stempla som skal til, men det ordna seg veldig greitt. Storbagasjen vår med x antal plasttønner frå Norge fekk me òg etter forholda raskt. Etter ein bomtur til flyplassen fyrste dagen, troppa me opp kl 06.00 neste dag som avtala. Kl. 06.45 kom det nokon og låste opp... Alle tønnene våre blei opna for å sjekke innhaldet, men me slapp heldigvis ut med alt. Det kan jo vera vanskeleg nok å få oppi alt når ein har stappa så godt ved pakking, men me slapp heldigvis å stå oppi tønna og tråkke ned innhaldet for å få plass slik som ein del andre måtte. :-) Etter fire timar var bagasjen på veg ut av flyplassen.

Det var mykje om praktiske og daglegdagse saker. Me trivast veldig bra her nede, og har mange flotte menneske å samarbeide med, både norske og lokale. Til veka blir det truleg ein tur til Gimbi for å møte prosjektmedarbeidarar og sjå korleis det ligg an med huset me skal bu i. Gledar oss til å koma ut i felt, inntil vidare kosar me oss i Addis med liv og stemning her.

P.s. Hadde eg vore mellom dei sosialt oppegåande og edb-intellektuelle som er på Facebook, skulle eg danna ei gruppe med namnet "Me som faktisk har fått vassblemme på tommelen etter å ha tukla med koden på kofferten". No er kofferten iallefall open.

Bileta viser (ø.v) det nye gliset vårt, (ø.h.) Silje og Menduab (som er ansvarleg for kjøkkenet), (n.v.) Aslak som har eksponert den blåbleike kroppen sin for Afrikas sol og (n.h.) Silje på compound'en i Addis.

Addis Abeba

Jeg er enig med Tarjei Vesaas i at ”sno og grånskog æ heimskleg”, men må innrømme at å våkne i perfekt Addis-klima og smaken av injera vekker noen av de samme følelsene. For det var faktisk noe heimskleg med å komme tilbake til Etiopia.


Mye er det samme, selv om forandringene er mer påtagelige her enn hjemme. For eksempel er det kommet ny asfalt på veien fra NMS-basen til byen, det er kommet plommer i butikkene her (så nå blir det plommesyltetøy i heimen) og den norske skolen i Addis er lagt ned.

For min del er det helt annerledes å komme hit denne gangen. Det å kunne reise sammen med Aslak og slippe å tusle rundt i Awassa alene daglig har mye å si. Det er utrolig fint å være to! I tillegg er det veldig annerledes å være tilknytta en organisasjon og være en naturlig del av et miljø. Jeg er stolt av arbeidet NMS gjør i Etiopia, og det er moro at prosjektene vi skal jobbe med får gode tilbakemeldinger når de blir evaluert.

Huset vårt i Gimbi er ikke klart enda, så vi blir her i Addis i noen uker. Det er en fin start, og gir muligheten til å bli kjent med kollegaer og arbeidet vi skal være med i før vi drar vestover.

Silje

Vi har ikke tatt noen bilder enda, så bildet av injera'en har jeg lånt fra nettsiden: delectable-victuals.blogspot.com

Oxford students

Tysdag 19. januar 2010 var dagen for å ta farvel med fedrelandet for denne gong. Etter ein lang dag med 120 kg bagasje i bil, buss, buss, fly og buss, var det ei sann glede å setja seg inn i den klassiske, britiske taxien i Oxford city og nyte synet av historiske bygningar som flimra forbi. Vel framme på Linton Lodge Hotel var det tid for å slengje seg på ryggen og la kroppen gå inn for landing medan Manchester City slo United på flatskjermen. Misjonærar har det godt! :-) Nokre få sms til familie og gjennomlesing av artiklar til neste dags kurs var det me rakk før Jon Blund kom og sa god natt.

Idag vakna me opp til britisk frukost og starten på eit tredagars kurs i "Gender analysis and planning", eit kurs med fokus på kjønn og likestilling i utviklingsarbeid. Ironisk nok var Aslak einaste hane i flokken av bistandsdamer frå heile verda, så det tyder på at likestilling fortsatt er aktuelt... :-) Dag 1 av kurset er over, og snart skal me treffe ein av Aslaks leikekameratar frå hans barndoms Kongo som han ikkje har sett på 22 år. På tide å pusse støv av swahili-levningane!

Bare noen dager igjen

Så er vi der snart. På flyet og på vei mot alt det spennende og fremmede. Vi gleder oss veldig, selvom det ikke blir så mye tid til å tenke på det. De siste månedene har vært hektiske, men nå er de fleste forberedelser i boks, selvom passene våre fortsatt befinner seg i hendene på en eller annen postmann som kanskje ikke helt har kommet seg etter julestria. Flyttelasset vårt er sendt: X antall tønner forseglet med brusopptrekkere fra Arendal bryggeri og ditto hengelåser. Vi har hatt 10-15 turer hver til vaksinasjonskontor og lege, og er immune mot det meste og har blitt testa og sjekka i alle bauer og kanter.

Vi skal først til London i tre dager, der vi skal kurses i "gender issues" og på fredag drar vi videre til Etiopia og hovedstaden Addis Abeba der vi skal være i noen dager.

Vi kan ikke love mye bilder og stæsj, for erfaringsmessig er det vanskelig nok å få sendt en mail fra det Etiopiske nettet. Men vi kommer tilbake med oppdateringer så snart vi kan!

Hilsen Silje og Aslak